Den vanskelige beskjeden…

201710240809515557_sbig

Jeg ble spurt av morshjerter.no om å skrive et blogginnlegg som handler om morsrollen. Det er kjempe hyggelig å få lov til å være en del av den bloggen. Først hadde jeg tenkt å skrive litt om hvordan det er å være mamma til mine to nydelige små på 2 år, 7 år og min herlige bonusdatter på 16 år. Men så fikk jeg lyst til å fortelle dere noe veldig personlig. Jeg har jo egentlig ikke en personlig blogg i det hele tatt, men jeg prøver.

Historien jeg vil fortelle er fra da jeg gikk gravid for andre gang. Vi var på ultralyd i uke 13 for å sjekke at alt stod bra til med babyen. Det gjorde det. 10 fingrer og 10 tær. Dere vet den følelsen man får inni seg når man har fått bekreftet at det lever et frisk og velskapt barn inni magen. I Uke 17 var jeg på enda en ultralyd fordi jeg følte meg ikke helt bra. Men det var ingenting annet enn en urinveisinfeksjon. Legen kunne fortelle meg at det var frisk liten gutt som lå inni magen min. For en utrolig hvor god følelse det var å høre at alt stod bra til med den lille gutten.

I uke 20 var vi på den ordinære ultralyden på A-hus. Vi gledet oss så til å se den lille gutten vår igjen. Men raskt ble legen helt stille og studerte skjermen veldig nøye… Ånei!?? Hvorfor ble hun så stille? Hva er galt?? Alt av tanker gikk igjennom hodene våres. Hun hentet inn en annen lege som kunne hjelpe henne. Hvorfor må de være to?? Hva er det som skjer?? Jo så kom det….. ´Jeg kan ikke finne den venstre hånden, sa legen´…… HVA?? ´Jeg må sende dere til Rikshospitalet sånn at de kan se ordentlig på dette. Det er mulig at det er en hånd der, men jeg er usikker´ sa hun.

Jeg og mannen så på hverandre … blikket fra mannen min… Jeg glemmer det aldri…

På Riksen fikk vi bekreftet det vi fryktet. Gutten i magen manglet sin venstre hånd. Han kunne fortelle oss at det hadde nok vært en hånd der de første ukene. Men at en Fostertråd fra fostersekken hadde surret seg rundt midten av underarmen hans og etterhvert som han vokste ble denne tråden strammere og strammere. Til slutt falt armen av fra ca halve underarmen.

Jeg sank sammen og bare gråt.. Legen kalte det Dysmeli når en person manglet deler eller hele armer og bein. Oftest slutter det bare å utvikle seg. Gutten i magen hadde derfor hatt skikkelig uflaks. Vi så tilbake på bildene fra ultralyden i uke 13. Der kunne vi se at noe var galt med hånden. Hvorfor sa ikke hun det til oss da? 10 fingrer og 10 tær. Det var det i hvertfall ikke.

Vi var på ultralyd hver måned for å sjekke at armene vokste likt. Det gjorde de heldigvis.

Jeg kjente ingen som hadde Dysmeli.

Hvordan er det? Hvordan vil han klare seg? Vil han bli mobbet? Hvordan skal han klare å kle på seg? Sykle? Spille Amerikansk fotball som pappaen sin? Dette var skikkelig urettferdig.

Det gikk 100 spørsmål rundt i hodet mitt. Jeg googlet alt mulig for å finne svar. Det fantes stygge historier på nett om hvordan folk hvisket og stirret på bussen. Det var snakk om voksne mennesker… Voksne mennesker kan være skikkelig stygge.

De 20 neste ukene i svangerskapet ble veldig tøffe. Jeg ble veldig deprimert, og følte meg nesten tom og hjelpesløs. Lille gutten min. Hvordan blir det for han? Vil kan klare dette? Som mamma må jeg være sterk for min sønn, og aldri vise han hvor bekymret jeg egentlig er. Han vil være litt annerledes, men det skulle jeg snu om til en positiv ting. Men jeg var redd, så veldig redd.

Om jeg kunne byttet, så hadde han hatt to hender og jeg en..

I det jeg fikk Milian på brystet gråt jeg av glede. Han var så vakker og armen var så fin. Jeg ante jo ikke hvordan arret ville se ut. Milian var helt perfekt! Akkurat sånn som han skal være.

201710240804412533_sbig

Milian er nå 2.5 år og klarer seg helt utmerket med en hånd. Han fikk protese da han var 6 måneder, men vi valgte å ikke bruke den. Igjen fikk han protese da han var 1,5 år. Vi har ikke brukt den heller. Til våren når han får sin første sykkel kan det nok være greit med en protese som kan gripe over styret. Men ellers så trenger han ikke protese før han selv ønsker det.

Jeg har bekymret meg alt for mye. Dette har ikke vært noe problem i det hele tatt. Ja folk stirrer og hvisker. Det er helst på offentlige steder. Jeg har hevet meg over dem. Det var litt tøft i starten, men så blir man vandt til det. Visst det går an å si… Milian har blitt skånet for alt sånt enda. Det hender at barn spør rett ut hvorfor han har en hånd. Men da sier vi bare at han er født sånn, og da er alt helt greit. Vi bor på en liten plass som heter Kråkstad som ligger i Ski. Hit valgte vi å flytte for og få en trygg oppvekst for våre barn. Det er ingen tvil om at det er greit å bo en plass hvor alle kjenner alle når det kommer til noe som dette. Alle vet han har en hånd nå. Ferdig med det. Han er helt lik som alle andre.

Kanskje dere lurer på hvorfor jeg ikke viser armen hans på Instagram, og det forstår jeg. Jeg gjorde nemlig det i starten, men dessverre så ble det noen stygge kommentarer under bildene. Jeg kjenner at jeg gidder ikke det. Dessuten prøver jeg å skåne barna mine mest mulig fra sosiale medier.

Vi kaller armen hans for stumpen. Ingenting er så deilig som når han koser meg ansiktet med stompen sin. Ja eller når vi går å leier hånd og stump bort over gata. Han er så stolt av stumpen sin og det er vi sååå glade for. Vi har bevisst jobbet for å lære han at han skal være stolt av stumpen sin. Om det kommer noen for å levere en pakke til oss på døra til oss, er Milian raskt fremme for å vise stumpen til denne fremmende personen.

Hvor herlig er ikke det?

Jeg er så stolt av mine barn, og så takknemlig for at jeg fikk lov å være mamma til akkurat dem.

Skrevet av: Malin Nilsen
Blogger på http://nouw.com/mammamalla/

Å fokusere på gledene i hverdagen

blogginnlegg2

Akkurat da jeg satte meg ned for å skrive dette,tikket følgende SMS inn på telefonen fra min datter på nesten 9 år: “Du er superflott og JEG ELSKER DEG med tusen hjerter etter”

Etter en hyggelig kveld men med litt dårlig stemning da ungene skulle legge seg, var dette en rørende og flott avslutning på kvelden likevel.

Som firebarnsmamma er hverdagen utrolig hektisk, og jeg har så lett for å tenke på alle små og store ting som må gjøres hele tiden. Det skal kjøres, hentes, handles, vaskes, pusses tenner, tørkes etter dobesøk, legges, skiftes, lages mat…… Listen er vel nesten uendelig lang, og det er egentlig utopi at man skal klare å rekke alt.

Jeg glemmer så alt for ofte å sette pris på alle gledene med fire friske og fantastiske barn.

Gjensynsgleden tvillingene viser etter en flott dag i barnehagen, kan fort bli borte i fortvilelse over gjennomblaut og møkkete tøy. En av de først tankene som sniker seg inn er ofte: “Jeg vasket jo den jakken i går!!”. Mens det burde vært glede over å se to fornøyde treåringer som stortrives i barnehagen, har fått utfoldet seg og antakelig har hatt en super dag.

Alle dager burde hatt flere timer og mammaer skulle hatt flere armer.  Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg la meg i går og tenkte på tegningen barna så stolte kom hjem med spesielt laget til meg. Jeg så kjapt på den og  kommenterte den knapt, da jeg var så opptatt med å lage middag, vaske tøy,  avtale kjøring  med en annen mamma (hva skjer med at alle avtaler alltid gjøres mellom mammaer??) og faktisk malte veggen på et rom samtidig.

monalund

For snart 9 år siden ble jeg mamma for første gang. Hun var det fineste jeg noen gang hadde sett, hun var min og en del av oss og vår kjærlighet. Samtidig med morsrollen kom høysensiviteten, bekymrede tanker, fortvilelsen, redselen, absolutt alle følelser i meg ble forsterket på alle områder. Jeg gråt bare jeg så på henne, gledestårer, kjærlighetstårer. Med mammarollen kom et oversensitivit mammahjerte som gråter når jeg ser et barn som har det vondt. Å se nyhetene er en stor smerte. Jeg kan også gråte når jeg leser “Se og Hør” på venteværelset  eller ser en fødsel på tv.. Noen ganger gråter jeg så mye at hodet mitt holder på å sprenge. Alt som har med barn å gjøre berører mammahjertet veldig. Det gjør meg ekstra takknemlig for at mine barn er født i Norge. Jeg tenker for eksempler på fødslene. Både min datter og jeg hadde med stor sannsynlighet ikke overlevd i første svangerskap da jeg fikk morkakesvikt og hastekeisersnitt samtidig med svangerskapsforgiftning. I andre svangerskap vet man heller ikke hvordan det hadde gått da gutten rett og slett ikke kom ut og ble tatt med hastesnitt han også. Og hva kunne skjedd med tvillingene da de holdt  på å komme i uke 30? Ri dempende medisin, innleggelse, god oppfølging og tett dialog med helsevesenet gjorde at de faktisk ikke så dagens lys før slutten av uke 35. Friske og fine som de var, trengte de bare litt oksygen et par dager, og så var de klar for å begynne på livet.

Da førstemann ble 2 år kom andremann, og rett før andremann fylte 3 år, kom tvillingene. Både gleden og overraskelsen var stor da vi skulle ha to på en gang. Jeg var veldig keen på nr 3, det var ikke mannen. Vi hadde akkurat bestemt oss for at den diskusjonen skulle ligge på hylla i et par år, så fikk vi se. Men målrettet som tvillingene er, var de tydelig fast bestemte på å få sin plass her i verden og takk og lov for det. Det gikk med en bleiepakke i døgnet, puppene var flashet døgnet rundt og svetten rant da alt skulle gjøres dobbelt, helst i dobbel fart. Ekstra flaks var det at en av dem hadde refluks. Så vi gikk fort til anskaffelse av to vaskemaskiner for å si det sånn. Men om det er dobbelt så mye arbeid, så er det ti ganger så mye glede. Det går ikke en dag uten at latteren spres i dette huset på grunn av alt det morsomme og gøyale de finner på 💕

Skrevet av: Mona Lund

 

Ammeskammen

En liten historie om posstraumatisk ammestress

_MG_8086 copy(1)

Jeg har sittet med den elektriske pumpa limt til brystet i over en time. Kanskje to. Sønnen min sover, endelig, og jeg burde ha dusjet. Sovet. Spist. Men jeg er desperat etter å få til dette. Jeg har ringt sykehuset, ammehjelpen, helsestasjonen. Alle sier det samme: Du må bare amme mer. Dette handler om tilbud og etterspørsel. Jo mer du ammer, og jo mer du pumper deg, jo mer melk vil du få. Ta hele dager i sengen og bare gi pupp.

Brystbetennelser og grining

Jeg gir pupp i hele dager og netter. I flere måneder. Men det er som å gi en gave med noe rask inni. På plastglasset som er festet til pumpa er det maks en desiliter. Knapt nok til å fore en kattunge.

Dagene er så langt fra den rosa babyboble-tilværelsen som det er mulig å komme. Jeg har riktignok en slags boble-følelse, men den er mer som et klaustrofobisk mørke. Er det slik livet er nå? Intense skrik fra morgen til kveld. Bæring av en liten bylt til det svir i armene. Brystbetennelser. Paracet. Blødende brystvorter. Innsalving. Mer skriking. Grining. En kvalmende, lammende trøtthet. Og alle disse menneskene som roper i ørene mine at ”han må få i seg den livsnødvendige melken”. Mirakelmiddelet som brystene mine skal være sprengfulle av, hvis jeg bare prøver litt til, og som skal hindre sønnen min i å få astma, og gjøre ham mer intelligent, og samtidig redusere risikoen min for å få brystkreft.

Ødelegger jeg ham?

Nå står jeg på soverommet og kikker ned på den lille bylten jeg har ventet på i ni måneder, og drømt om i enda flere år. Han sover med fingeren mot munnen. Kanskje han har begynt å gnage på seg selv, tenker jeg, fordi han ikke får nok mat. Tårene kommer, drypper ned på den lille pannen hans med det store, røde merket. Da han kom ut av kroppen min var vi redd det var et fødselsmerke. Det er bare et storkebitt, sa jordmoren, det blekner etter hvert.

For meg spiller det ingen rolle. Sønnen min er perfekt. Og jeg kommer til å ødelegge ham. Under gymtimene kommer han til å sitte som en blek, slapp fisk i hjørnet og hoste astmatisk mens de andre ler av ham. Og jeg kommer til å få brystkreft og dø fra ham tidlig – så får han det traumet også.

Ubrukelig og misunnelig

Slike tanker hadde jeg. Hver dag. Hver kveld. Hver natt. Og ingen av helsepersonellet jeg snakket med spurte om hvordan jeg hadde det. Om hvordan det føltes å ikke klare å gi ungen sin det mest basale av alt. Ingen spurte om jeg var lei meg, om jeg følte meg dum, om jeg syntes dette var vanskelig, om jeg var i ferd med å gå til grunne. Ingen spurte om det var noe annet jeg fikk til, som å vugge, kose, pludre, trille, bære, skifte bleier, kle på, bade, legge.

Jeg følte meg som en elendig mamma. Ubrukelig. Og jeg var misunnelig. Fordømt misunnelig på alle som slang ut puppen overalt og ga ungen sin mat. Som om det var enkelt, den største selvfølge, noe hvem som helst kunne klare. Og der satt jeg med ”plastpuppen” mens skammen brant i kinnene.

Retten til å dra frem flasken
Folk snakker om retten til å amme i offentlighet. De legger ut bilder av seg selv som ammer på restauranter og hos frisøren. Jeg sier: Snakk også om retten til å dra frem en flaske. For det er minst like vondt for oss ”flaske-mammaer” når andre tisker og hvisker. Kanskje tolker de et og annet ut av det også, som at jeg har valgt dette av kosmetiske årsaker. En eldre dame kom bort til meg på en kafe og sa rett ut: Du burde virkelig gi ham brystkreft fremfor den erstatningen.

Jeg får det ikke til, ville jeg si. Men gråten sperret for ordene. Jeg ble bare sittende og gi flaske, mens jeg svelget tårene og følte meg mindre enn den lille bylten i armene mine.

Må få hjelp og støtte
Ja, av og til kan jeg bli bitter. Fordi ammepresset ødela så mye. Nei, det var definitivt ikke bare et press jeg la på meg selv. En hvilken som helst mamma som har hatt ammeproblemer har følt hvilket massivt apparat som reiser seg når man strekker hånden i været og ber om hjelp. Og godt er det! Samtidig må man innse at ikke alle får det til , uansett hvor mye de prøver, og disse må også få hjelp og støtte. Hjelp til å finne gode alternativer – og støtte, så de føler seg gode nok som de mammaene de er.

I all tid har det eksistert ammekoner. Og kvinner med mye melk har donert til sykehusene, så kvinner uten melk har kunnet mate ungene sine.

Posttraumatisk ammestress
Er ikke det fint å tenke på, at noen kan ha for mye også? Jeg har venninner som har stått og klemt på puppene over vasken, og det har sprutet ut som fra to brannslanger. Naturen er ikke alltid viselig innrettet. Noen ganger er den komisk.

Vi kan le av det i dag, mannen min og jeg. Alle mine episoder av posttraumatisk ammestress. Som den gangen jeg skulle prøve å ta opp ammingen, rett før eldstemanns skolestart, fordi jeg var sikker på at jeg hadde funnet en ny metode (!).

Ko-ko. Og ennå er det sårt at jeg ikke fikk det til. Jeg sitter med gråten i halsen mens jeg skriver dette innlegget til deg. Så hvorfor gjør jeg det? Så du skal slippe å føle det fullt så sårt hvis du ikke får det til. Så du kan se at det vil gå bra, uansett.

I dag har jeg tre unggutter som sparker fotball og lærer seg nye språk og stort sett er blide og i vater. Alle er fostret opp på flaskemat. Tenk om jeg kunne ha fått en liten sniktitt inn i fremtiden da de var babyer. Det kunne spart meg for tre barselpermisjoner som nesten druknet i meningsløse tårer. Kanskje hadde jeg klart å trekke frem flasken uten skam og kost meg med dem.

20141217_071300(1)

Tilknytningen er viktigst
Jeg snakket nylig med en jordmor. Hun jobber på barselavdelingen på et sykehus og fortalte meg at de var programforpliktet til å snakke om amming. Mye om amming. Og nær sagt ingenting om gode alternativer – hvis man ikke fikk det til. Likevel har hun valgt å snakke åpent med nybakte mammaer om dette. Fordi hun ser hvordan mange nesten bikker under av ammepresset. Amming er selvsagt viktig, sier hun, men det er langt fra det viktigste. Det aller viktigste er tilknytningen mellom mor og barn.

Hun forteller om mammaer som ofte lyver om at de ammer, fordi de ikke orker skammen og presset hvis de sier at de ikke får det til. Så gir de flaske i smug.

Jeg sier: Ta flasken frem, uten skam. Det hadde trolig jeg gjort nå, når jeg ser på ham som snart blir tenåring. Ennå skimter jeg froskebittet, svakt, under den rufsete luggen. Det har ikke bleknet helt ennå. Og min selvtillit som mor ble styrket, det øyeblikket jeg lot pupper være pupper og begynte å fokusere på alt jeg faktisk fikk til. Defekte pupper til tross – sønnen min har fått det mest livsnødvendige av alt: Kjærlighet.

Skrevet av: av Kristine Storli Henningsen, trebarnsmamma
Blogger på http://www.antisupermamma.no

Vendepunktet

22768190_10154745156392691_1119699822_o

For snart 2 år siden ble jeg mamma til en vidunderlig liten skatt, og det å bli mamma ble et vendepunkt i mitt liv…

Ungdomstiden for meg var ikke en dans på røde roser. Jeg ble aldri mobbet, og det var heller ingen som var stygg mot meg direkte, men jeg følte aldri jeg passet inn noe sted. Jeg hadde en slags indre uro.. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det var, men jeg slet mye psykisk, skulket ofte skolen og klarte ikke helt å finne ut av meg selv. Jeg gikk til psykolog en liten periode, og var ofte innom helsesøster. Jeg hadde ekstremt dårlig selvbilde, og unngikk ofte sosiale sammenkomster fordi jeg var så usikker. Jeg var også utrolig god til å skjule at jeg slet.

15.desember 2015 kom Lionel Amadeus til verden, og jeg hadde aldri noensinne forestilt meg at det å bli mamma skulle føles så fantastisk godt. Det å kjenne de små sparkene på innsiden av magen, vite at et liv gror inni deg, det er helt magisk. Men det å holde denne lille skapningen for første gang er helt ubeskrivelig. Tiden står plutselig helt stille, alt rundt blir tåkete og smerten forsvinner. Alt man ser er et liv som nå er helt avhengig av deg. Det er helt unikt å holde babyen sin i armene for første gang, og man eksploderer av kjærlighet,  stolthet og en vanvittig mestringsfølelse.

18489770_10154345983037691_3210964034317692457_o

Det å bli mamma er det beste som kunne skjedd meg. Sønnen min har hjulpet meg å finne denne veien til meg selv som jeg i ungdomstiden aldri fant. Han har gitt mening til livet mitt, og jeg våkner hver dag med en livsglede. Han kom til meg for en grunn, som en liten, reddende engel. Jeg har lært å elske meg selv. Jeg vet jeg må være sterk, for han er avhengig av meg, hver dag. Han har hjulpet meg å finne troa på meg selv og følge drømmene mine. Hver gang han ser på meg med de nydelige øynene hans, så fyller han meg opp med motivasjon, glede og kjærlighet. Motivasjon til være et godt forbilde. Jeg vil jo at han en dag skal ha troa på seg selv og følge sine drømmer, og da er det naturlig at jeg må være et godt eksempel, som viser vei. Han fyller meg med en enorm glede. Hverdagen med han er aldri kjedelig.  Vi finner på mye gøy sammen, fra turer i bæremeis, til innekos med sang. Kjærligheten han gir meg varmer et mamma hjerte. Noen ganger lener han hodet sitt i fanget mitt, andre ganger gir han meg klem.  Selvom han med ord ikke kan si han er glad i meg, så kjenner jeg det med de små tingene han gjør, og ikke minst det kjærlige blikket han gir meg. Det er en herlig følelse.

Det høres kanskje litt klisje ut, og jeg skal ikke legge skjul på at det er tøft å være alenemamma til en liten sta 2 åring som krever sitt, men han gir meg så uendelig mye tilbake. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg er mammaen hans, og at han er min sønn.

Skrevet av: Eline Victoria Moy

Mamma og daglig leder

unnamed

Jeg er mamma til Daniel 8 år, Sebastian 4 år, Jonathan 3 år og Markus 1,5 år og annonserte i går at vi venter en liten baby.

Jeg har endret meg enormt på de 8 årene jeg så langt har vært mamma. Ikke nødvendigvis endret meg i negativ måte, men til det bedre. Å være mamma har gjort meg til en bedre utgave av meg selv. Jeg som stod bakerst i køen ta tålmodighet ble utdelt, har plutselig blitt riktig så tålmodig om jeg kan si det selv. Jeg har alltid gått på fullt gir, men etter guttene kom, så har jeg jammen fått ett ekstra supergir! Jeg har heldigvis et lite fortrinn i at jeg elsker å planlegge og ha rutiner – det kommer godt med når man er daglig leder i en storfamilie! Jeg har som regel stålkontroll!

Å være mamma (eller pappa) er noe av det mest takknemlige jeg kan tenke meg. Hver morgen blir jeg overøst med suss, klem og kos av alle guttene. Det finnes vel knapt en bedre måte å våkne på? Likevel kan det til tider være krevende å være mamma. Jeg får lyst til å rive meg i håret og skrike det høyeste jeg kan, fordi de ikke hører på meg, roter og krangler.

Jeg har sånn helt objektiv sett, de flotteste guttene i verden! De er varme, omsorgsfulle, lekne og morsomme! De skravler på inn og utpust (eplet faller ikke langt fra stammen, ikke sant?) og får meg til å le stort sett hele tiden. Men å være mamma har også vist en helt annen side av meg selv.

Jeg har kjent på de tøffeste følelsene og tankene og jeg har grått mange tårer i frustrasjon. Som da Markus ble født med en sjelden kreftform, nevroblastom, og tiden som fulgte. Det tror jeg må være den aller tøffeste tiden i min karriere som mamma. Ikke bare skulle jeg fungere for de tre andre, men også skulle jeg være der for Markus. Min nyfødte sønn. I flere uker bodde jeg Rikshospitalet og så knapt de andre. Den usikkerheten jeg følte der og da, den unner jeg ingen. Ikke en gang min verste fiende. Heldigvis er han idag en frisk gutt, på lik linje med sine storebrødre. Bekymringene for guttene vil alltid være der. Uansett hvem av de det gjelder. Uansett alder. Uansett hva. Jeg vil alltid bekymre på en eller annen måte. Jeg tror det bare er mammahjertet mitt, det er sånn jeg er skrudd sammen.

Det beste med å være mamma er definitivt den følelsen når de roper «mamma», løper mot meg og kaster seg i armene mine og jeg får en god klem, med armene rundt halsen! #denfølelsen 💙

Hva syns DU er det aller, aller beste med å være mamma? Om du bare kan si en ting?

Skrevet av: Linn, guttemamma med stålkontroll
Blogger til vanlig på http://www.frubever.bloggnorge.com

Gele-mage og melkespreng

Om jeg rekker å tisse før klokken 10.30 er jeg heldig. Alenetid, dusjing og matlaging får vi ta igjen ved en senere anledning.

Malin, Thomas og Sofie

Som førstegangsforeldre var det mange spørsmål som dukket opp underveis i graviditeten. Vi googlet, leste bøker og meldte oss inn i de berømte graviditetsgruppene på facebook. Vi spurte venner og familie om ting vi lurte på og vi følte oss relativt klare for at Sofie skulle melde sin ankomst. Lite visste vi at 20.07.2017, når Sofie kom til verden, skulle alt dette gå i glemmeboken, og vi satt med flere spørsmål enn noen gang.

Jeg hadde sett for meg en graviditet hvor jeg gikk i tettsittende kjoler for å vise frem den fine magen, og jeg skulle hvert fall ikke gå i slitne joggeklær med oppsatt, fett hår. Jeg skulle sminke meg hver dag og jeg skulle nyte solskinnsdagene på solsengen i min nyinnkjøpte søte bikini. Trodde jeg.. Ikke visste jeg at jeg skulle gå opp over 20 kilo og slite med svangerskapskløe som gjorde at jeg fikk små myggstikk-lignende nupper over hele kroppen som klødde døgnet rundt. Ikke visste jeg at det å barbere leggene ikke gikk ann så fremt jeg ikke satt meg på gulvet i dusjen. Og det å sette seg var tungt nok det, men det å reise seg i en trang dusj, det er ganske håpløst.  Ikke visste jeg heller at man svettet som en gris bare man gikk 100 meter, og de kilehælene jeg hadde kjøpt inn, de ble fort lagt på hylla. Birkenstock sandalene var ofte å se på mine ben.

Så der satt jeg da. En tredobbelt så stor versjon av meg selv som kun fikk på seg maxi-kjoler, joggeshorts og Tomas sine t-skjorter. For jeg så fort at mine egne topper som en gang rakk meg til rumpen, nå ble til en slags tube-topp som fort fikk melkeflekker fordi ammeinnlegg, det var jeg allergisk mot. Håret mitt, ja det var satt opp i en ball på hodet, og sminken, ja den lå nedstøvet på badet.

Ok, så ble det ikke som jeg hadde tenkt meg. Men ETTER graviditeten, da skal jeg HVERT FALL ikke bli den småbarnsmoren som ikke sminker seg om morgenen eller tar på seg klær som man allerede har brukt i to dager på rad fordi de er så behagelige. Jeg skulle ikke se ut som en sliten småbarnsmor, jeg skulle bare nyte, nyte, nyte fra det sekundet Sofie kom.

Realiteten ble en helt annen. Ingen fortalte meg hvor overveldende det faktisk er å få et barn. Det tok meg faktisk 5 døgn før jeg turte å dra fra Kongsvinger sykehus, og hadde jeg fått viljen min så hadde barnepleierne der blitt med oss hjem. Det var ingen fortalte om alle følelsene som kom til overflaten og det var heller ingen som fortalte om de såkalte barseltårene. Jeg husker jeg gråt over hver minste ting, både viktige ting og mindre viktige ting. Jeg gråt over en eldre mann som satt alene og spiste på en restaurant. Jeg gråt over de stakkars mødrene som ikke hadde noen ved sin side under fødselen, og jeg gråt over tanken på at noe kunne skje med Tomas eller Sofie. Jeg gråt også hvis Tomas påpekte at jeg for eksempel hadde sluttet å rydde av bordet etter meg, hehe. Heldigvis gikk dette etterhvert over og hverdagen så lysere ut.

IMG_1005

Nå, tre måneder etter fødselen, ser hverdagen annerledes ut. Nå priser jeg meg lykkelig hvis jeg rekker å tisse før Sofie skal ha frokost. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg opptil flere dager i uken ikke rekker å tisse før klokken nærmer seg 10.30. De fine blusene, jeansene og genserne som ligger i skapet, ligger der enda. Ubrukt. For som den melkekua jeg nå om dager er, er det kun en ting jeg tenker på når jeg kler på meg om morgenen. Overdelen må være slik at jeg på lettest mulig måte får slengt frem melkekartongene når Sofie skal ha mat uten at jeg må ta av meg hele genseren, og hvis jeg har besøk, eller er på besøk, er det også fint hvis jeg har fått lurt på meg en topp under genseren slik at jeg slipper å sitte naken når det er amme-tid. Underdel sier du? Buksene de ligger fortsatt på samme sted som for 1 år siden. Den drømmen om at disse skulle passe etter fødselen, er fortsatt en drøm.

Bacheloren min, den skulle jeg fullføre i mammapermisjonen. Tenk all den tiden jeg har til å lese. Jeg har jo tross alt studert fulltid og jobbet 100% før jeg gikk ut i permisjon, så det skulle ikke bli noe problem. Vell. Den myten om at nyfødte/babyer sover hele dagen stemmer sikkert for noen, men ikke her i hus. Sofie sine sove-intervaller er korte og resten av dagen vil hun kose med mamsen. Noe jeg selvfølgelig elsker, men jeg må innrømme at det å få fullført bacheloren blir tøffere enn jeg hadde trodd. Det å være småbarnsmor er en 200% stilling og for de som tror at mødre som er i mammapermisjon kun slapper av og koser seg på kafe tar helt feil. Ja vi koser oss masse med det nye familiemedlemmet, forstå meg rett, men er dere klar over at vi aldri får en full natts søvn? At puppene konstant verker av melkespreng? At alenetid er et begrep vi ikke lenger bruker? At det å dusje ikke går ann hvis man er alene hjemme med babyen? TAKK GUD FOR TØRRSHAMPOO sier bare jeg.

Men til tross for rotete hus, melkespreng, fett hår og gele-mage har vi det sabla godt. Sofie har det hun trenger, både av leker, mat, trygghet og kjærlighet. Hun er et lykkelig lite barn som stort sett smiler dagen lang. Bacheloren min skal nok blir fullført den, og kroppen kommer gradvis tilbake. Det gjør ikke tiden. Rydding, matlaging, dusjing og alenetid det får komme når det kommer, for nå er det bare Sofie som betyr noe og vi nyter hver eneste dag sammen.

Skrevet av: Malin Michalesen, vinner av programmet Huset på TV2 i vår.

Kjærlighetsspråk: Gaver!

Gunnhild SH

Etter ni og et halvt år som mamma lærer jeg fortsatt mange nye ting om barna mine. Og om kjøkkenet. Det siste kommer jeg tilbake til.
Først må jeg fortelle om et radioinnslag jeg hørte i høst. Der var det en mann som fortalte at også barna har sine kjærlighetsspråk.
De ulike kjærlighetsspråkene handler om hva som får et menneske til å føle seg virkelig elsket. Er det gjennom anerkjennende ord? Gaver? Når noen viser at de vil bruke tid sammen med deg? Fysisk kontakt?

En brikke falt skikkelig på plass da jeg hørte dette innslaget, og det var herlig å kunne godta at GAVER er kjærlighetsspråket til den ene av mine tre sønner.
Helt klart. Uten tvil. Åååå så utrolig deilig å kunne få gi etter og få lov til å ikke kjøpe TRE LIKE TING av alt ALLTID. Kjærlighetsspråkmannen sa nemlig at det ikke er urettferdig å behandle barna ulikt. Tvert imot. For barna liker forskjellige ting! Hurra!

Så da “gavegutten” min spurte meg på matbutikken om ikke vi kunne vær så snill og kjøpe en pakke gelé vi kunne lage til fredagskos, så sa jeg ja til det. Vel vitende om at han kom til å elske både geléen og stunda vår sammen på kjøkkenet. Og vel vitende om at det ikke er så innfløkt å lage gelé. Jordbærgelé, kanskje i ei stor skål denne gangen (i motsetning til porsjonsvis i plastkopper, som jeg rutinert lager til alle guttebursdager).

Det var utrolig koselig å ha alenetid med guttungen, og godt å vite at søtmonsen ble fornøyd. Smilet var stort, og han var selv med og rørte ut gelépulveret. Kvalitetsstund. Jeg fant frem en bryllupsgave-skål som fortsatt eksisterte, og denne passet perfekt til 1 liter væske.
Mor helte den glovarme massen over i skåla, og akkurat da den var heeeelt full… sa det poff. Og der sprakk skåla i tre-fire fine deler.

Det er utrolig hvor mye 1 liter er når det renner utover kjøkkenbenk, komfyr og gulv.

Du kan selv tenke deg min umiddelbare reaksjon, men så så jeg at dette ikke var verdens undergang for pjokken. Han bare fulgte mine ordre, halvsjokkert riktignok, om å gå vekk fra det klissete, varme og knuste.
Jeg reddet spontant litt av den røde væsken over i en kopp (og jeg lover at jeg sjekket den for glasskår!), men ellers var det bare å begynne og tørke opp guffen.

Middagen ble forsinket den dagen, kjøkkenteppet ligger ute og skyller seg i regnet fortsatt, og det er tre fine, røde striper inni komfyrdøra.
Men det var en stykk fornøyd gutt som dagen derpå helte vaniljesaus oppi porsjonskoppen med gelé. Og hør: Han spiste bare 3 -TRE- skjeer av desserten sin, men han var i det minste storfornøyd med å ha funnet en spesialkopp med kjærlighet – kun til ham.

Og akkurat dét var veldig tilfredsstillende. Å vite at jeg hadde fått min sønn til å føle seg elsket.
Selv om det skjedde gjennom 0,8 liter gelé som havnet overalt, og resterende 0,2 som stort sett ble stående på benken.

Skrevet og filmet av: Gunnhild Aksnes Kristiansen, mamma til tre tøffe gutter.

Umulig valg…

Hverdagen som barnefamilie kan være kaotisk, men hverdagskaoset er for mange familier likevel i en helt annen dimensjon enn for familier i andre deler av verden…

Hver dag tvinger fattigdom foreldre til å ta umenneskelige valg. 15 millioner jenter blir giftet bort hvert år før de er 18 år. Det er en jente hvert andre sekund. Ingen foreldre skulle være nødt til å gifte vekk barna for at familien skal kunne overleve. Engasjer deg her.

Permisjonsbobla

Å bli mamma har endret meg fullstendig på innsiden. Et ukjent rom har åpnet seg i meg og jeg kjenner ikke meg selv igjen. Det har nå gått snart to måneder siden jeg ble mor for første gang.

IMG_4145

I forkant av fødselen var jeg livredd for at jeg ikke kom til å bli en god mor, for at jeg ikke skulle elske barnet mitt slik jeg så andre elske sine barn. Jeg var også redd for ikke å trives som mamma, og var fullt klar over at det var for sent å snu. Jeg kunne jo ikke selge babyen på finn.no dersom jeg ikke var fornøyd. Kom jeg til å kjenne den ”lykkerusen” som mange snakket om? Jeg er jo ikke en så veldig emosjonell person, og jeg føler meg jo ikke som ”dem”- altså de typiske mammaene.

Etter en lang og tung fødsel var hun endelig ute. Jeg hadde i forkant av fødselen sagt at jeg ikke skulle skrike, for såpass selvkontroll hadde jeg da. Haha, så mye for selvkontroll! Det var vondt,  skikkelig vondt og mens det pågikk håpet jeg virkelig at det var verdt det. Underveis sa jeg til mannen min at dette her var et engangstilfelle. Dette skulle jeg aldri gjøre igjen.

Så lå hun der på magen min. Fin og velskapt og litt blå og rynkete. Jeg var stolt, og overrasket over at det faktisk var et menneske jeg hadde båret på. Noen ganger føltes hun som en alien i magen, og jeg kunne ikke fatte og begripe at min kropp kunne produsere et annet menneske.  Men der var hun vi hadde ventet på. Jeg husker at jeg lå der og forsøkte å komme i kontakt med følelsene mine. Dette var jo så stort, men jeg kjente ikke den euforien som noen hadde snakket om at man ville føle. Jeg gråt ikke av glede som mange andre. Jeg var mest av alt lettet over å slippe smerten og til endelig å få sove etter dager og uker uten søvn. Men så kom det, mitt nye følelsesregister. Det skulle bare en natt med god søvn til for at hjertet mitt skulle låste opp det ukjente rommet kalt betingelsesløs kjærlighet. Jeg fikk kjenne på følelser jeg ikke trodde eksisterte.

Jeg husker det godt. Det var dag to på barselhotellet. Nils, mannen min passet babyen mens jeg var i kantinen for å spise frokost for meg selv. En bølge av følelser slo over meg, og jeg klarte ikke å sitte der nede alene. Jeg ble overveldet av savn og kjærlighet og ville bare gå tilbake til hotellrommet.

Jeg som alltid har vært glad i barn, men ikke vært så opptatt av å få mine egne, hadde plutselig blitt en av ”dem”. Jeg som hadde vært den kule tanta eller snille barnepasseren hadde blitt en typisk mamma. Den mammaen som koser, klemmer, lager merkelige lyder for å roe ned babyen. Mammaen som bekymrer seg over utslett, grønn bæsj, sprutbæsj eller ingen bæsj. Mammaen som blir redd når babyen gråter for mye, eller gråter for lite. Mammaen som kun har bilder av babyen sin på telefonen og som spammer alle venner og familie med nusselige babybilder. Jeg er blitt klisjeen av en mor som bare snakker om babyting og har en instragramfeed full av babystash og babyklær. Men jeg liker det.

Til tross for lite søvn, mindre frihet, lite hjelp i hverdagen, ringer under øynene og konstant fett og bustete hår, så har jeg aldri vært så lykkelig som jeg er nå.

Jeg ER en av  ”dem”. Jeg er en mamma, og jeg elsker det!

Skrevet av: Elin Maria Winther