Supermammaer

I vår reiste jeg til Nepal for å treffe mødre. Og for noen mødre jeg traff! Vi snakket ikke samme språk, men det var ikke vanskelig å forstå hverandre: For et morshjerte er det samme uansett hvor vi kommer i verden. Å være mor i Nepal og å være mor i Norge går ut på det samme: Vi gjør alt for ungene våre. Selv om utgangspunktet for oss er vidt forskjellig.

img_4350

For noen år siden skrev jeg et blogginnlegg om å være supermamma. Det fikk nytt lys over seg da jeg møtte mødrene i Nepal.

Hva er en supermamma? – En som er verdensmester i å oppdra barn og som aldri mister kontrollen? En som holder huset plettfritt og alltid har nybakte boller på kjøkkenbenken og et smil om munnen?

I såfall er ikke jeg en sånn en. 

Men selv om det er mye jeg ikke er flink til, så har jeg likevel en masse  jeg er god på, og det sørger jeg for at barna mine får med seg i bagasjen sin. Jeg er empatisk og kjærlig, det er ikke verst bare det.

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg rekker alt jeg gjør – og sannheten er at jeg aldri rekker alt jeg vil! Men jeg er flink til å slippe andre til og jeg har innsett at jeg alene aldri vil strekke til for barna mine for at de skal få alt det beste av verdier og lærdom her i livet. Jeg har alltid hatt lett for å “bare gjøre det selv” for å slippe å irritere meg over at ting ikke blir gjort på min måte, men med årene har jeg gitt mer slipp på kontrollbehovet og slipper andre lettere til. Jeg har faktisk blitt god på å be om hjelp.

En supermamma er en mamma som er flink til å ta imot hjelp. En mamma alene kan rekke overraskende mye, men det viktigste hun gjør er å godta at hun ikke kan alt her i verden.

En supermamma er en som er flink til å delegere oppgaver og tåler at alt ikke nødvendigvis blir gjort på hennes måte.

En supermamma vet at – it takes a village to raise a child.

Motherhood_dag2_67_preview

IMG_3358_preview

Etter jeg kom hjem har jeg tenkt på dette at vi mødre må stå sammen. I Nepal møtte vi mødre som gjorde det utenkelige for barna sine: Jeg traff mødre som solgte kroppen sin, som lot barna jobbe, som ga slipp på barna for at barna skulle kunne få en mulighet til et liv de selv ikke kunne gi dem. De hatet det de gjorde, men fattigdommen tvang dem til å ta umenneskelige valg for at barna skulle ha mulighet til å overleve.

Det skulle ikke vært sånn! Mødrene i Nepal skulle ikke ha vært nødt til å måtte ta slike valg. Jeg føler min hverdag kan være kaotisk, men jeg er ikke i nærheten av å stå i en så kaotisk livssituasjon som disse mødrene. Jeg vet hvor avhengig jeg er av en hjelpende hånd når hverdagen smeller til, mødrene i Nepal skulle også fått opplevd at de ikke var alene.

It takes a village to raise a child. Og den landsbyen er faktisk vi en del av.

Skrevet av: Marna Haugen Burøe, http://www.komikerfrue.no

Published by

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s