Da lykkebarometeret fikk fullt utslag

23730564_10154961357440703_590075729_o

Det var et døgn igjen til mannen min skulle komme hjem, 29 timer for å være eksakt. Jeg var i fullt nedtellingsmodus. Denne uken var den fjerde uken mannen min var bortreist i forbindelse med sin nye jobb. Han jobber 1:1 turnus, noe som vil si at han er en uke borte og en uke hjemme. Med en baby på straks 10 måneder og en durasellkanin av en treåring i hus, har det mildt sagt vært en overgang å venne seg til å være alene halve måneden.

Det var fredag og en uke med utallige oppvåkninger av både storebror og lillebror i nattetimene, tidlige morgener (les: morgen fra kl 04:30 og utover), treårstrass i det offentlige rom, forkjølelse, en baby med tannkløe og en hel haug av klesvasker, satt godt i mammakroppen. Mannen min kunne virkelig ikke komme fort nok hjem. Jeg hadde, nok en gang, flyktet til foreldrene mine denne ettermiddagen, for litt hjelp. (Takk og lov for foreldre og svigerforeldre i samme by!) Jeg satt på gulvet og prøvde å holde en samtale med søsteren min, mens den overtrøtte treåringen min, Joel, løp rundt i stuen og babyen min på snart 10 måneder, Colin, krøp mellom oss og bet på alt han kom over, for å lindre tannkløingen.

Colin reiste seg så opp hos søsteren min, hun slapp hendene hans, og vips, ut av det blå, tok han sine tre første steg mot meg, helt alene! Øynene hans strålte av stolthet og smilet var så bredt at de to søte tennene nede tittet frem. Jubelen sto i taket og gledestårer fylte øynene mine. Hadde hjertet kunne sprekke av glede eller stolthet, hadde det gjort det i dette øyeblikket. Mitt indre lykkebarometeret hadde fullt utslag, fylt til topps med ren lykke. Det var en overveldende og stor opplevelse.

Jeg må innrømme at jeg av og til kan minste fokuset på hvor fantastisk heldig og velsignet jeg er, i tåken av lite søvn og det som føles ut som hundrevis av gjøremål. Heldigvis er den travle hverdagen med små barn også fylt med gyldne øyeblikk, som på denne fredagen, som minner en på hvilket stort privilegium det er å få lov til å være mamma. Og ikke minst hvor heldig vi er som er mødre i et så godt land som Norge, hvor vi har mulighet til å være hjemme i permisjon og opplevde disse store og små øyeblikkene, first hand. Vi behøver ikke å se lengre enn til England, for å finne eksempler på mødre som føler seg nødt til å starte i jobb kort tid etter fødsel. Selv priser jeg meg lykkelig for at jeg nå, etter endt ordinær lønnet permisjon, skal benytte meg av retten til et års ulønnet permisjon. Jeg gleder meg til alle “første-gang-øyeblikkene” jeg skal få oppleve.

23756056_10154961357460703_49727211_n

God helg, fra en heldig og stolt tobarnsmor!

Skrevet av: Angela Johannessen Nygård

Published by

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s