Å vente på et barn som ikke kommer

maria

– Mamma, jeg ønsker meg en lillebror. Skal vi ikke få det snart? –Jeg vet ikke, gutten min. Det er ikke sikkert du kan få en lillebror eller lillesøster. Det er ikke mamma som bestemmer over det.

Jeg vet en hel del om gledene som følger med morsrollen. De kan vanskelig beskrives med ord. Å få holde mitt eget barn i armene, følge utviklingen, se det vokse opp. Å få oppleve at nettopp jeg er grunnleggende viktig for at denne utviklingen skal finne sted på best mulig måte, er det største som har hendt meg.

Jeg vet også en del om hvilke sorger man kan oppleve. Sorgen ved å føde et sykt barn, eller å miste et barn etter at det er ferdig utviklet i mors liv, vet jeg lite om. Jeg kan bare ane konturene av hvor smertefullt det må være.  Men en annen sorg, som jeg tror mange tier om, er sorgen over å lengte etter et barn som aldri kommer. Jeg kan litt om denne sorgen. Den var en del av meg i flere år.

Da jeg hadde fått mitt første barn, trengte både kropp og sjel en lang restitusjonsperiode. Det hadde vært en tøff fødsel, og kanskje en enda tyngre barseltid. Likevel vokste en sterk kjærlighet for den lille gutten min frem i meg. Selv om jeg var en skygge av meg selv, brukte jeg hvert eneste minutt i døgnet på å tilfredsstille behovene hans. Etter hvert som han vokste til, ble hele opplevelsen av å være mamma ikke lenger bare preget av bekymring og pliktfølelse, jeg begynte faktisk å like min nye rolle. Likevel satt opplevelsene fra den første tiden som svidd fast i meg, jeg klarte ikke snakke om det uten å gråte.

Men mennesker har en forunderlig evne til å gå videre, og på et vis var det det jeg gjorde. Jeg begynte å merke en stigende forventning fra omgivelsene om at det snart burde komme et nytt barn, og i første omgang var det nok disse forventningene som fikk meg til å tenke at det var en god ide. Siden kjente jeg på et inderlig ønske om å gi sønnen min et søsken. Jeg skulle da klare det? Jeg hadde vel bearbeidet følelsene fra min første fødsel lenge nok?

Ettersom tiden gikk og en ny graviditet uteble, begynte en murrende uro å vokse frem i meg. Var det noe galt med meg? Etter flere gynekologundersøkelser som visste at det ikke var noe unormalt ved verken meg eller min mann, og ved å ha prøvd hormonbehandling uten hell, kjente jeg at håpet begynte å svinne hen. Neste stopp var prøverørsbehandling.

Jeg turde ikke snakke mye om alle de vanskelige følelsene mine. Jeg kjente på en skam over å ikke være fruktbar lenger. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde rett til å ønske meg flere barn. Jeg visste jo at det finnes mange kvinner som aldri får oppleve å få noen barn. Og der ute i den store verden, lever det mødre som føler de har for mange barn, og alle deres bekymringer er knyttet til barnas fremtid. Vil de vokse opp? Vil de kunne gå på skole? Jeg burde være takknemlig og slå meg til ro med mitt ene barn.

Likevel var sorgen jeg følte etter hvert så dyptgripende, at jeg på enkelte dager ikke ønsket annet enn å ligge i senga. Lengselen etter mitt ufødte barn føltes som et sykt dyr som romsterte på innsiden av kroppen min, og som bestandig lå på lur og ventet på det riktige tidspunktet til å bite fra seg. Det kunne være i møte med nyheten om enda en gravid kollega eller venninne, eller ved ubetenksomme kommentarer som: ”Har du bare ett barn? Ønsker dere ikke flere?”

En kveld kom en pensjonert gynekolog på besøk til oss. Han gjorde ikke annet enn å lytte til historien vår. Men han så oss. Han så hele meg. Og han bekreftet sammenhengen mellom de fysiske og psykiske koblingene i kroppen. De vonde opplevelsene fra sist fødsel kunne kanskje være årsaken til at jeg ikke var blitt gravid. Etter denne kvelden følte jeg at det syke dyret inni meg var borte. En fagperson hadde lyttet til meg. Jeg hadde fått satt ord på alt som var vanskelig.

Og så ble jeg gravid.

oktober, 2016. Jeg står med et nyfødt mirakel i armene mine ved siden av sengen på barselavdelingen. Ør, takknemlig og fylt til randen av kjærlighet. Da hører jeg den tydelige stemmen til min fem år gamle gutt skingre gjennom luften nede på parkeringsplassen. Jeg kommer meg bort til vinduet, titter ut. Der kommer han. Hoppende, byksende, fylt av en spenning jeg kan se på lang avstand. Jeg trekker pusten mens tårene renner. Snart skal han få møte lillebror.

Tekst: Maria Berrum Lande, mamma til to

Published by

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s