Når alt blir følsomt og rørende

“Jeg ble RØRT av Sabeltann! Jeg kjente jeg faktisk måtte jobbe med å ikke begynne å grine. Hvordan er det mulig? Ingenting er særlig rørende med en kritthvit mann med langt sort hår og piratene hans”

Å bli mamma er noe man absolutt ikke kan forberede seg på. Man kan selvfølgelig handle inn alle mulige duppeditter som forventes når man går gravid. Man kan stå å stirre på stellebordet der alt ligger så perfekt organisert. Trille litt på barnevognen som står så fint til pynt på babyrommet, og ikke minst kjenne på morgenkvalme, cravings, bevegelser i magen og en halsbrann som kommer snikende oppover halsen. Ja alle svangerskapsplagene og gledene er jo noe for seg selv.

Jeg er velsignet med to vakre sønner. Noah på snart 5 mnd og Liam på 2 år. Man kan trygt si at jeg har nok å holde fingrene i. Storebror har heldigvis kommet over sjokket av å måtte dele mamman sin med et nytt familiemeldem, men å la dem være alene i et rom er ikke aktuelt enda.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg trodde jeg kom til å bli som mor, men jeg trodde absolutt ikke at det kom til å bli så følsomt. Da mener jeg at ALT plutselig kan bli veldig følsomt og rørende. Vi bor i Kristiansand og som mange småbarnsforeldre i denne byen har vi investert i årskort i Dyreparken. To-åringen vår har fått sin elsk på Kapteinsabeltann, så denne sommeren fikk jeg oppleve å bli rørt av noe jeg faktisk syns var litt flaut. Eller egentlig er mye av det jeg blir rørt av ganske overraskende og flaut, nemlig fordi jeg ikke var særlig lett på gråten før jeg fikk barn.

Vi sto i kapteinsabeltanns verden og ventet på at showet skulle begynne. Klokken 14:00 kommer skuta til sabeltann inn med både sabeltann, langemann og resten av gjengen til kapteinen seilende hjem fra tokt. Liam står forventningsfull på brygga og venter på at skuta skal komme. Han har selvsagt lappen på øyet og pistolen i hånda, klar for å rope «hiv o’hoi». Når skuta kommer rundt svingen og sjørøversangen spilles kjenner jeg at det presser på. Jeg ble RØRT av sabeltann! Jeg kjente jeg faktisk måtte jobbe med å ikke begynne å grine. Hvordan er det mulig? Ingenting er særlig rørende med en kritthvit mann med langt sort hår og piratene hans, men å vite at dette gleder lille sønnen min på alle mulige måter gjorde hjertet mitt fullstendig overveldet av glede. Jeg klarte heldigvis ta meg sammen slik at det ikke ble altfor kleint og sang piratsangen sammen med Liam mens han vinket for harde livet til Langemann. Jeg sto der å sang med en klump i halsen mens jeg tenkte på hvor utrolig heldig jeg var.

Jeg har innsett at jeg har blitt en skikkelig «sippe mor». Jeg kan gråte av en reklame for melk, nyheter, TV program, av å se på Liam stå i et kor med barnehagen selvom han ikke synger engang. Det er så mye følelser med det å ha barn! For ikke å snakke om bekymringer. Har barnet mitt det bra i barnehagen? Skjønner Liam at jeg er like glad i han selvom jeg må amme og bære Noah mer enn han nå. Hvordan blir de når de blir store? Har jeg gitt nok trygghet og kjærlighet?

Det værste jeg vet er når de er syke. Senest i natt måtte vi ringe ambulansen fordi lille Noah fikk pusteproblemer og ekstreme hosteanfall. Det minnet meg om falsk krupp, noe storebror Liam har hatt endel av. Det gikk heldigvis greit, men jeg kjenner det røsker meg langt inni hjerterota når jeg ser de sliter og er syke. Men det er jo sånn en mor skal ha det. Fordi vi elsker barna våre så mye at det faktisk gjør vondt til tider. Vi ofrer søvn, måltider, dobesøk og sosiale sammenkomster for de små om de skulle trenge det. Vi gjør det uten å nøle, ja selvom vi til tider kan føle oss som noen zombier. Vi kan holde på å sprekke av irritasjon noen ganger, samtidig som man syns de er søte der de ligger å trasser. Jo mer jeg erfarer hva mammarollen innebærer, jo mer takknemlig blir jeg til MIN MAMMA 💕

Skrevet av: Eirin Langåker

Lik Strømmestiftelsen på Facebook, og legg igjen en kommentar under innlegget om morshjerter.no. Du er da med i trekningen av en “MAMMA”-poster fra Pictureit.no.