Ammeskammen

En liten historie om posstraumatisk ammestress

_MG_8086 copy(1)

Jeg har sittet med den elektriske pumpa limt til brystet i over en time. Kanskje to. Sønnen min sover, endelig, og jeg burde ha dusjet. Sovet. Spist. Men jeg er desperat etter å få til dette. Jeg har ringt sykehuset, ammehjelpen, helsestasjonen. Alle sier det samme: Du må bare amme mer. Dette handler om tilbud og etterspørsel. Jo mer du ammer, og jo mer du pumper deg, jo mer melk vil du få. Ta hele dager i sengen og bare gi pupp.

Brystbetennelser og grining

Jeg gir pupp i hele dager og netter. I flere måneder. Men det er som å gi en gave med noe rask inni. På plastglasset som er festet til pumpa er det maks en desiliter. Knapt nok til å fore en kattunge.

Dagene er så langt fra den rosa babyboble-tilværelsen som det er mulig å komme. Jeg har riktignok en slags boble-følelse, men den er mer som et klaustrofobisk mørke. Er det slik livet er nå? Intense skrik fra morgen til kveld. Bæring av en liten bylt til det svir i armene. Brystbetennelser. Paracet. Blødende brystvorter. Innsalving. Mer skriking. Grining. En kvalmende, lammende trøtthet. Og alle disse menneskene som roper i ørene mine at ”han må få i seg den livsnødvendige melken”. Mirakelmiddelet som brystene mine skal være sprengfulle av, hvis jeg bare prøver litt til, og som skal hindre sønnen min i å få astma, og gjøre ham mer intelligent, og samtidig redusere risikoen min for å få brystkreft.

Ødelegger jeg ham?

Nå står jeg på soverommet og kikker ned på den lille bylten jeg har ventet på i ni måneder, og drømt om i enda flere år. Han sover med fingeren mot munnen. Kanskje han har begynt å gnage på seg selv, tenker jeg, fordi han ikke får nok mat. Tårene kommer, drypper ned på den lille pannen hans med det store, røde merket. Da han kom ut av kroppen min var vi redd det var et fødselsmerke. Det er bare et storkebitt, sa jordmoren, det blekner etter hvert.

For meg spiller det ingen rolle. Sønnen min er perfekt. Og jeg kommer til å ødelegge ham. Under gymtimene kommer han til å sitte som en blek, slapp fisk i hjørnet og hoste astmatisk mens de andre ler av ham. Og jeg kommer til å få brystkreft og dø fra ham tidlig – så får han det traumet også.

Ubrukelig og misunnelig

Slike tanker hadde jeg. Hver dag. Hver kveld. Hver natt. Og ingen av helsepersonellet jeg snakket med spurte om hvordan jeg hadde det. Om hvordan det føltes å ikke klare å gi ungen sin det mest basale av alt. Ingen spurte om jeg var lei meg, om jeg følte meg dum, om jeg syntes dette var vanskelig, om jeg var i ferd med å gå til grunne. Ingen spurte om det var noe annet jeg fikk til, som å vugge, kose, pludre, trille, bære, skifte bleier, kle på, bade, legge.

Jeg følte meg som en elendig mamma. Ubrukelig. Og jeg var misunnelig. Fordømt misunnelig på alle som slang ut puppen overalt og ga ungen sin mat. Som om det var enkelt, den største selvfølge, noe hvem som helst kunne klare. Og der satt jeg med ”plastpuppen” mens skammen brant i kinnene.

Retten til å dra frem flasken
Folk snakker om retten til å amme i offentlighet. De legger ut bilder av seg selv som ammer på restauranter og hos frisøren. Jeg sier: Snakk også om retten til å dra frem en flaske. For det er minst like vondt for oss ”flaske-mammaer” når andre tisker og hvisker. Kanskje tolker de et og annet ut av det også, som at jeg har valgt dette av kosmetiske årsaker. En eldre dame kom bort til meg på en kafe og sa rett ut: Du burde virkelig gi ham brystkreft fremfor den erstatningen.

Jeg får det ikke til, ville jeg si. Men gråten sperret for ordene. Jeg ble bare sittende og gi flaske, mens jeg svelget tårene og følte meg mindre enn den lille bylten i armene mine.

Må få hjelp og støtte
Ja, av og til kan jeg bli bitter. Fordi ammepresset ødela så mye. Nei, det var definitivt ikke bare et press jeg la på meg selv. En hvilken som helst mamma som har hatt ammeproblemer har følt hvilket massivt apparat som reiser seg når man strekker hånden i været og ber om hjelp. Og godt er det! Samtidig må man innse at ikke alle får det til , uansett hvor mye de prøver, og disse må også få hjelp og støtte. Hjelp til å finne gode alternativer – og støtte, så de føler seg gode nok som de mammaene de er.

I all tid har det eksistert ammekoner. Og kvinner med mye melk har donert til sykehusene, så kvinner uten melk har kunnet mate ungene sine.

Posttraumatisk ammestress
Er ikke det fint å tenke på, at noen kan ha for mye også? Jeg har venninner som har stått og klemt på puppene over vasken, og det har sprutet ut som fra to brannslanger. Naturen er ikke alltid viselig innrettet. Noen ganger er den komisk.

Vi kan le av det i dag, mannen min og jeg. Alle mine episoder av posttraumatisk ammestress. Som den gangen jeg skulle prøve å ta opp ammingen, rett før eldstemanns skolestart, fordi jeg var sikker på at jeg hadde funnet en ny metode (!).

Ko-ko. Og ennå er det sårt at jeg ikke fikk det til. Jeg sitter med gråten i halsen mens jeg skriver dette innlegget til deg. Så hvorfor gjør jeg det? Så du skal slippe å føle det fullt så sårt hvis du ikke får det til. Så du kan se at det vil gå bra, uansett.

I dag har jeg tre unggutter som sparker fotball og lærer seg nye språk og stort sett er blide og i vater. Alle er fostret opp på flaskemat. Tenk om jeg kunne ha fått en liten sniktitt inn i fremtiden da de var babyer. Det kunne spart meg for tre barselpermisjoner som nesten druknet i meningsløse tårer. Kanskje hadde jeg klart å trekke frem flasken uten skam og kost meg med dem.

20141217_071300(1)

Tilknytningen er viktigst
Jeg snakket nylig med en jordmor. Hun jobber på barselavdelingen på et sykehus og fortalte meg at de var programforpliktet til å snakke om amming. Mye om amming. Og nær sagt ingenting om gode alternativer – hvis man ikke fikk det til. Likevel har hun valgt å snakke åpent med nybakte mammaer om dette. Fordi hun ser hvordan mange nesten bikker under av ammepresset. Amming er selvsagt viktig, sier hun, men det er langt fra det viktigste. Det aller viktigste er tilknytningen mellom mor og barn.

Hun forteller om mammaer som ofte lyver om at de ammer, fordi de ikke orker skammen og presset hvis de sier at de ikke får det til. Så gir de flaske i smug.

Jeg sier: Ta flasken frem, uten skam. Det hadde trolig jeg gjort nå, når jeg ser på ham som snart blir tenåring. Ennå skimter jeg froskebittet, svakt, under den rufsete luggen. Det har ikke bleknet helt ennå. Og min selvtillit som mor ble styrket, det øyeblikket jeg lot pupper være pupper og begynte å fokusere på alt jeg faktisk fikk til. Defekte pupper til tross – sønnen min har fått det mest livsnødvendige av alt: Kjærlighet.

Skrevet av: av Kristine Storli Henningsen, trebarnsmamma
Blogger på http://www.antisupermamma.no

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s