Gele-mage og melkespreng

Om jeg rekker å tisse før klokken 10.30 er jeg heldig. Alenetid, dusjing og matlaging får vi ta igjen ved en senere anledning.

Malin, Thomas og Sofie

Som førstegangsforeldre var det mange spørsmål som dukket opp underveis i graviditeten. Vi googlet, leste bøker og meldte oss inn i de berømte graviditetsgruppene på facebook. Vi spurte venner og familie om ting vi lurte på og vi følte oss relativt klare for at Sofie skulle melde sin ankomst. Lite visste vi at 20.07.2017, når Sofie kom til verden, skulle alt dette gå i glemmeboken, og vi satt med flere spørsmål enn noen gang.

Jeg hadde sett for meg en graviditet hvor jeg gikk i tettsittende kjoler for å vise frem den fine magen, og jeg skulle hvert fall ikke gå i slitne joggeklær med oppsatt, fett hår. Jeg skulle sminke meg hver dag og jeg skulle nyte solskinnsdagene på solsengen i min nyinnkjøpte søte bikini. Trodde jeg.. Ikke visste jeg at jeg skulle gå opp over 20 kilo og slite med svangerskapskløe som gjorde at jeg fikk små myggstikk-lignende nupper over hele kroppen som klødde døgnet rundt. Ikke visste jeg at det å barbere leggene ikke gikk ann så fremt jeg ikke satt meg på gulvet i dusjen. Og det å sette seg var tungt nok det, men det å reise seg i en trang dusj, det er ganske håpløst.  Ikke visste jeg heller at man svettet som en gris bare man gikk 100 meter, og de kilehælene jeg hadde kjøpt inn, de ble fort lagt på hylla. Birkenstock sandalene var ofte å se på mine ben.

Så der satt jeg da. En tredobbelt så stor versjon av meg selv som kun fikk på seg maxi-kjoler, joggeshorts og Tomas sine t-skjorter. For jeg så fort at mine egne topper som en gang rakk meg til rumpen, nå ble til en slags tube-topp som fort fikk melkeflekker fordi ammeinnlegg, det var jeg allergisk mot. Håret mitt, ja det var satt opp i en ball på hodet, og sminken, ja den lå nedstøvet på badet.

Ok, så ble det ikke som jeg hadde tenkt meg. Men ETTER graviditeten, da skal jeg HVERT FALL ikke bli den småbarnsmoren som ikke sminker seg om morgenen eller tar på seg klær som man allerede har brukt i to dager på rad fordi de er så behagelige. Jeg skulle ikke se ut som en sliten småbarnsmor, jeg skulle bare nyte, nyte, nyte fra det sekundet Sofie kom.

Realiteten ble en helt annen. Ingen fortalte meg hvor overveldende det faktisk er å få et barn. Det tok meg faktisk 5 døgn før jeg turte å dra fra Kongsvinger sykehus, og hadde jeg fått viljen min så hadde barnepleierne der blitt med oss hjem. Det var ingen fortalte om alle følelsene som kom til overflaten og det var heller ingen som fortalte om de såkalte barseltårene. Jeg husker jeg gråt over hver minste ting, både viktige ting og mindre viktige ting. Jeg gråt over en eldre mann som satt alene og spiste på en restaurant. Jeg gråt over de stakkars mødrene som ikke hadde noen ved sin side under fødselen, og jeg gråt over tanken på at noe kunne skje med Tomas eller Sofie. Jeg gråt også hvis Tomas påpekte at jeg for eksempel hadde sluttet å rydde av bordet etter meg, hehe. Heldigvis gikk dette etterhvert over og hverdagen så lysere ut.

IMG_1005

Nå, tre måneder etter fødselen, ser hverdagen annerledes ut. Nå priser jeg meg lykkelig hvis jeg rekker å tisse før Sofie skal ha frokost. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg opptil flere dager i uken ikke rekker å tisse før klokken nærmer seg 10.30. De fine blusene, jeansene og genserne som ligger i skapet, ligger der enda. Ubrukt. For som den melkekua jeg nå om dager er, er det kun en ting jeg tenker på når jeg kler på meg om morgenen. Overdelen må være slik at jeg på lettest mulig måte får slengt frem melkekartongene når Sofie skal ha mat uten at jeg må ta av meg hele genseren, og hvis jeg har besøk, eller er på besøk, er det også fint hvis jeg har fått lurt på meg en topp under genseren slik at jeg slipper å sitte naken når det er amme-tid. Underdel sier du? Buksene de ligger fortsatt på samme sted som for 1 år siden. Den drømmen om at disse skulle passe etter fødselen, er fortsatt en drøm.

Bacheloren min, den skulle jeg fullføre i mammapermisjonen. Tenk all den tiden jeg har til å lese. Jeg har jo tross alt studert fulltid og jobbet 100% før jeg gikk ut i permisjon, så det skulle ikke bli noe problem. Vell. Den myten om at nyfødte/babyer sover hele dagen stemmer sikkert for noen, men ikke her i hus. Sofie sine sove-intervaller er korte og resten av dagen vil hun kose med mamsen. Noe jeg selvfølgelig elsker, men jeg må innrømme at det å få fullført bacheloren blir tøffere enn jeg hadde trodd. Det å være småbarnsmor er en 200% stilling og for de som tror at mødre som er i mammapermisjon kun slapper av og koser seg på kafe tar helt feil. Ja vi koser oss masse med det nye familiemedlemmet, forstå meg rett, men er dere klar over at vi aldri får en full natts søvn? At puppene konstant verker av melkespreng? At alenetid er et begrep vi ikke lenger bruker? At det å dusje ikke går ann hvis man er alene hjemme med babyen? TAKK GUD FOR TØRRSHAMPOO sier bare jeg.

Men til tross for rotete hus, melkespreng, fett hår og gele-mage har vi det sabla godt. Sofie har det hun trenger, både av leker, mat, trygghet og kjærlighet. Hun er et lykkelig lite barn som stort sett smiler dagen lang. Bacheloren min skal nok blir fullført den, og kroppen kommer gradvis tilbake. Det gjør ikke tiden. Rydding, matlaging, dusjing og alenetid det får komme når det kommer, for nå er det bare Sofie som betyr noe og vi nyter hver eneste dag sammen.

Skrevet av: Malin Michalesen, vinner av programmet Huset på TV2 i vår.

Published by

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s