Supermammaer

I vår reiste jeg til Nepal for å treffe mødre. Og for noen mødre jeg traff! Vi snakket ikke samme språk, men det var ikke vanskelig å forstå hverandre: For et morshjerte er det samme uansett hvor vi kommer i verden. Å være mor i Nepal og å være mor i Norge går ut på det samme: Vi gjør alt for ungene våre. Selv om utgangspunktet for oss er vidt forskjellig.

img_4350

For noen år siden skrev jeg et blogginnlegg om å være supermamma. Det fikk nytt lys over seg da jeg møtte mødrene i Nepal.

Hva er en supermamma? – En som er verdensmester i å oppdra barn og som aldri mister kontrollen? En som holder huset plettfritt og alltid har nybakte boller på kjøkkenbenken og et smil om munnen?

I såfall er ikke jeg en sånn en. 

Men selv om det er mye jeg ikke er flink til, så har jeg likevel en masse  jeg er god på, og det sørger jeg for at barna mine får med seg i bagasjen sin. Jeg er empatisk og kjærlig, det er ikke verst bare det.

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg rekker alt jeg gjør – og sannheten er at jeg aldri rekker alt jeg vil! Men jeg er flink til å slippe andre til og jeg har innsett at jeg alene aldri vil strekke til for barna mine for at de skal få alt det beste av verdier og lærdom her i livet. Jeg har alltid hatt lett for å “bare gjøre det selv” for å slippe å irritere meg over at ting ikke blir gjort på min måte, men med årene har jeg gitt mer slipp på kontrollbehovet og slipper andre lettere til. Jeg har faktisk blitt god på å be om hjelp.

En supermamma er en mamma som er flink til å ta imot hjelp. En mamma alene kan rekke overraskende mye, men det viktigste hun gjør er å godta at hun ikke kan alt her i verden.

En supermamma er en som er flink til å delegere oppgaver og tåler at alt ikke nødvendigvis blir gjort på hennes måte.

En supermamma vet at – it takes a village to raise a child.

Motherhood_dag2_67_preview

IMG_3358_preview

Etter jeg kom hjem har jeg tenkt på dette at vi mødre må stå sammen. I Nepal møtte vi mødre som gjorde det utenkelige for barna sine: Jeg traff mødre som solgte kroppen sin, som lot barna jobbe, som ga slipp på barna for at barna skulle kunne få en mulighet til et liv de selv ikke kunne gi dem. De hatet det de gjorde, men fattigdommen tvang dem til å ta umenneskelige valg for at barna skulle ha mulighet til å overleve.

Det skulle ikke vært sånn! Mødrene i Nepal skulle ikke ha vært nødt til å måtte ta slike valg. Jeg føler min hverdag kan være kaotisk, men jeg er ikke i nærheten av å stå i en så kaotisk livssituasjon som disse mødrene. Jeg vet hvor avhengig jeg er av en hjelpende hånd når hverdagen smeller til, mødrene i Nepal skulle også fått opplevd at de ikke var alene.

It takes a village to raise a child. Og den landsbyen er faktisk vi en del av.

Skrevet av: Marna Haugen Burøe, http://www.komikerfrue.no

Helt andre forutsetninger

23635490_10154924147571994_1823936832_n

I Nepal hadde vi så mange møter. Serien heter jo som dere sikkert har fått med dere Motherhood, så mange av de vi møtte var nettopp mødre. Mange mødre og barn. De hadde helt andre forutsettninger i livet enn oss. Jeg vet at barna mine har alle muligheter i livet. De kan gå på skole. De kan få seg en god jobb. Mødrene i Nepal måtte sette barna sine i jobb. De gjorde det ikke fordi de ville, men fordi de måtte for at de skulle overleve. Noen mødre måtte gifte bort barna sine, noen måtte selge barna sine. Det er jo helt ekstremt å tenke på, at noen kan selge barnet sitt? Men hva om du hadde hatt 3 barn, og du hadde valget mellom å selge et av barna slik at du skulle ha råd til å brødfø de 2 andre, eller at alle 3 skulle dø? Du ble lovet at barnet skulle få det fint. Du viste kanskje at det ikke alltid var tilfelle, men du hadde ikke annet valg enn å håpe på det beste. For fattigdomen er nemlig sånn, den gir så få valg. Valgmuligheter er ikke noe du har når du lever i den delen av verden. 

Selv om jeg er utrolig mye bedre stilt enn mødrene i Nepal, hadde vi så mye til felles. Jeg så de ble frustrerte når ungene slo seg vrange. Jeg så bekymringen i øynene deres når barna var syke. Jeg så gleden de fikk når barna lekte og hadde det fint. Det mammahjertet er nok ganske likt uansett hvor i verden du kommer. Vi vil alle det beste for barna våre.

Skrevet av: Mia Charlotte Johnsen (22), mamma til Aurora, Alina og Sander

Eventyret

Du har kanskje hørt om Samvad gjennom nettserien Motherhood på Aftenposten? Det er ikke bare Marna og Mia Charlotte som blir begeistret i møte med utdannings- og livsmestringsprogrammet Samvad i Nepal. Gjennom Samvad-programmet, som betyr dialog på nepali, får jenter og gutter troen på seg selv, de lærer å lese og skrive, lærer om viktige forhold i lokalsamfunnet, og får opplæring i et yrke slik at de kan tjene egne penger 💛 Et prosjekt det virkelig er verdt å være med på å støtte!

Kjære mammapolitiet

Det er de færreste som kan bli så illsinte som småbarnsmødre. Jeg skal langt fra skjære
alle over én kam her, de fleste mødre er fantastiske, selv i (og kanskje spesielt i)
ammetåka, men det kan av og til virke som om noen mødre får litt vel god tid i
permisjonen…

Bilde 3

Jeg snakker selvfølgelig om det velkjente mammapolitiet som mødre møter på i det de
får barn. Det viser seg nemlig fort at det finnes flere uskrevne lover for det å være
mamma. Og noen mødre blir som illsinte lemmen om du ikke hengir deg til deres
leveregler og utfordrer deres formening om hva som er rett og galt.

De fleste menn har nok fått med seg moroa, men får sjeldent føle det direkte på
kroppen. Gjennom bloggen min, www.superpapsen.no, møter jeg på mammapolitiet innimellom. De dukker opp når du minst aner det, men jeg har lært meg at det er visse områder som får frem høygaflene lettere enn andre.

Ta for eksempel bilseter. En skulle tro at et bilde av et barn i bilsete ville vekke lite
irritasjon hos noen. Men du kan banne på at det går få kommentarer før du får høre at
barn helst skal sitte bakovervendt frem til 4 år. Og det betyr ingenting om du påpeker
at bilsyken ga seg i det samme vi vendte bilsetet andre veien. Å ikke la barna sitte slik
Trygg Trafikk anbefaler er for noen som å la å la barnet leke på motorveien.

Bilde 2(1)

Det finnes visst også regler for bæreseler. Av hva jeg kan forstå ut fra årvåkne mødre gir
omtrent 90 prosent av utgavene som fins på markedet barnet hoftedysplasi og trolig
varig svekkede sjelsevner. Og nåde deg om du ymter frempå at samsoving kan være
både utfordrende og skadelig for et parforhold i lengden. Da skal du være beredt til å
innta skyttergravene i en god periode etterpå.

Her kan jeg nevne i fleng temaer som får det til å koke. Både hull i ørene, todelt
badedrakt, Ferbers gråtekur og andre temaer hvorav flere fremstår som totalt
fremmedord for en normal mann, vil få kommentarfeltet til å syde av ivrige mødre
som har sitt å si.

Det morsomme er jo at vi menn sjelden lar oss hisse opp på samme måte når det
kommer til disse temaene. Om noen har bilsete annerledes enn vi ville gjort det? Hva
så? Og om noen helst vil ha senga si for seg selv uten å få nesa klemt inn av foten til
en fireåring hver eneste natt, så hisser vi oss ikke opp av den grunn. Tanken på at noen
velger helt motsatt og syns det er fantastisk kos å få nesa klemt inn av en fireåring får
heller ikke blodet til å koke hos den jevne mann. Og faktum viser jo at de aller fleste
barn vokser opp til å bli oppegående mennesker samme hvordan de har sittet i bilsete
og samme hvordan de har sovet.

Så kjære mammapolitiet: Det er ikke alle situasjoner det kreves en landsby for å
oppdra en unge. Lær litt av mennene deres og ikke hiss dere sånn opp over hvordan andre velger å leve med sine barn. Og slå dere gjerne litt løs i ny og ne. Len dere
tilbake. Eller for den saks skyld, overlat tåteflasker og barn
til pappaen for en kveld, det har dere garantert fortjent!

Skrevet av: Ole Morten, pappa til Ellie, Thelma og Frans
Blogger på http://www.superpapsen.no

Da lykkebarometeret fikk fullt utslag

23730564_10154961357440703_590075729_o

Det var et døgn igjen til mannen min skulle komme hjem, 29 timer for å være eksakt. Jeg var i fullt nedtellingsmodus. Denne uken var den fjerde uken mannen min var bortreist i forbindelse med sin nye jobb. Han jobber 1:1 turnus, noe som vil si at han er en uke borte og en uke hjemme. Med en baby på straks 10 måneder og en durasellkanin av en treåring i hus, har det mildt sagt vært en overgang å venne seg til å være alene halve måneden.

Det var fredag og en uke med utallige oppvåkninger av både storebror og lillebror i nattetimene, tidlige morgener (les: morgen fra kl 04:30 og utover), treårstrass i det offentlige rom, forkjølelse, en baby med tannkløe og en hel haug av klesvasker, satt godt i mammakroppen. Mannen min kunne virkelig ikke komme fort nok hjem. Jeg hadde, nok en gang, flyktet til foreldrene mine denne ettermiddagen, for litt hjelp. (Takk og lov for foreldre og svigerforeldre i samme by!) Jeg satt på gulvet og prøvde å holde en samtale med søsteren min, mens den overtrøtte treåringen min, Joel, løp rundt i stuen og babyen min på snart 10 måneder, Colin, krøp mellom oss og bet på alt han kom over, for å lindre tannkløingen.

Colin reiste seg så opp hos søsteren min, hun slapp hendene hans, og vips, ut av det blå, tok han sine tre første steg mot meg, helt alene! Øynene hans strålte av stolthet og smilet var så bredt at de to søte tennene nede tittet frem. Jubelen sto i taket og gledestårer fylte øynene mine. Hadde hjertet kunne sprekke av glede eller stolthet, hadde det gjort det i dette øyeblikket. Mitt indre lykkebarometeret hadde fullt utslag, fylt til topps med ren lykke. Det var en overveldende og stor opplevelse.

Jeg må innrømme at jeg av og til kan minste fokuset på hvor fantastisk heldig og velsignet jeg er, i tåken av lite søvn og det som føles ut som hundrevis av gjøremål. Heldigvis er den travle hverdagen med små barn også fylt med gyldne øyeblikk, som på denne fredagen, som minner en på hvilket stort privilegium det er å få lov til å være mamma. Og ikke minst hvor heldig vi er som er mødre i et så godt land som Norge, hvor vi har mulighet til å være hjemme i permisjon og opplevde disse store og små øyeblikkene, first hand. Vi behøver ikke å se lengre enn til England, for å finne eksempler på mødre som føler seg nødt til å starte i jobb kort tid etter fødsel. Selv priser jeg meg lykkelig for at jeg nå, etter endt ordinær lønnet permisjon, skal benytte meg av retten til et års ulønnet permisjon. Jeg gleder meg til alle “første-gang-øyeblikkene” jeg skal få oppleve.

23756056_10154961357460703_49727211_n

God helg, fra en heldig og stolt tobarnsmor!

Skrevet av: Angela Johannessen Nygård

Å vente på et barn som ikke kommer

maria

– Mamma, jeg ønsker meg en lillebror. Skal vi ikke få det snart? –Jeg vet ikke, gutten min. Det er ikke sikkert du kan få en lillebror eller lillesøster. Det er ikke mamma som bestemmer over det.

Jeg vet en hel del om gledene som følger med morsrollen. De kan vanskelig beskrives med ord. Å få holde mitt eget barn i armene, følge utviklingen, se det vokse opp. Å få oppleve at nettopp jeg er grunnleggende viktig for at denne utviklingen skal finne sted på best mulig måte, er det største som har hendt meg.

Jeg vet også en del om hvilke sorger man kan oppleve. Sorgen ved å føde et sykt barn, eller å miste et barn etter at det er ferdig utviklet i mors liv, vet jeg lite om. Jeg kan bare ane konturene av hvor smertefullt det må være.  Men en annen sorg, som jeg tror mange tier om, er sorgen over å lengte etter et barn som aldri kommer. Jeg kan litt om denne sorgen. Den var en del av meg i flere år.

Da jeg hadde fått mitt første barn, trengte både kropp og sjel en lang restitusjonsperiode. Det hadde vært en tøff fødsel, og kanskje en enda tyngre barseltid. Likevel vokste en sterk kjærlighet for den lille gutten min frem i meg. Selv om jeg var en skygge av meg selv, brukte jeg hvert eneste minutt i døgnet på å tilfredsstille behovene hans. Etter hvert som han vokste til, ble hele opplevelsen av å være mamma ikke lenger bare preget av bekymring og pliktfølelse, jeg begynte faktisk å like min nye rolle. Likevel satt opplevelsene fra den første tiden som svidd fast i meg, jeg klarte ikke snakke om det uten å gråte.

Men mennesker har en forunderlig evne til å gå videre, og på et vis var det det jeg gjorde. Jeg begynte å merke en stigende forventning fra omgivelsene om at det snart burde komme et nytt barn, og i første omgang var det nok disse forventningene som fikk meg til å tenke at det var en god ide. Siden kjente jeg på et inderlig ønske om å gi sønnen min et søsken. Jeg skulle da klare det? Jeg hadde vel bearbeidet følelsene fra min første fødsel lenge nok?

Ettersom tiden gikk og en ny graviditet uteble, begynte en murrende uro å vokse frem i meg. Var det noe galt med meg? Etter flere gynekologundersøkelser som visste at det ikke var noe unormalt ved verken meg eller min mann, og ved å ha prøvd hormonbehandling uten hell, kjente jeg at håpet begynte å svinne hen. Neste stopp var prøverørsbehandling.

Jeg turde ikke snakke mye om alle de vanskelige følelsene mine. Jeg kjente på en skam over å ikke være fruktbar lenger. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde rett til å ønske meg flere barn. Jeg visste jo at det finnes mange kvinner som aldri får oppleve å få noen barn. Og der ute i den store verden, lever det mødre som føler de har for mange barn, og alle deres bekymringer er knyttet til barnas fremtid. Vil de vokse opp? Vil de kunne gå på skole? Jeg burde være takknemlig og slå meg til ro med mitt ene barn.

Likevel var sorgen jeg følte etter hvert så dyptgripende, at jeg på enkelte dager ikke ønsket annet enn å ligge i senga. Lengselen etter mitt ufødte barn føltes som et sykt dyr som romsterte på innsiden av kroppen min, og som bestandig lå på lur og ventet på det riktige tidspunktet til å bite fra seg. Det kunne være i møte med nyheten om enda en gravid kollega eller venninne, eller ved ubetenksomme kommentarer som: ”Har du bare ett barn? Ønsker dere ikke flere?”

En kveld kom en pensjonert gynekolog på besøk til oss. Han gjorde ikke annet enn å lytte til historien vår. Men han så oss. Han så hele meg. Og han bekreftet sammenhengen mellom de fysiske og psykiske koblingene i kroppen. De vonde opplevelsene fra sist fødsel kunne kanskje være årsaken til at jeg ikke var blitt gravid. Etter denne kvelden følte jeg at det syke dyret inni meg var borte. En fagperson hadde lyttet til meg. Jeg hadde fått satt ord på alt som var vanskelig.

Og så ble jeg gravid.

oktober, 2016. Jeg står med et nyfødt mirakel i armene mine ved siden av sengen på barselavdelingen. Ør, takknemlig og fylt til randen av kjærlighet. Da hører jeg den tydelige stemmen til min fem år gamle gutt skingre gjennom luften nede på parkeringsplassen. Jeg kommer meg bort til vinduet, titter ut. Der kommer han. Hoppende, byksende, fylt av en spenning jeg kan se på lang avstand. Jeg trekker pusten mens tårene renner. Snart skal han få møte lillebror.

Tekst: Maria Berrum Lande, mamma til to

Innebygd mammaradar

unnamed2

Det er til tider fortvilende når jeg hører barna skrike MAMMA fra en annen etasje mens pappaen som står rett ved siden av dem, blir totalt ignorert. Like frustrerende er det at en av dem alltid kommer inn når jeg endelig har sett muligheten til å lure meg ut på toalettet med et ørlite håp om et par minutter i ro og fred. Det virker som om de har en slags innebygd mammaradar. Uansett hvor jeg oppholder meg, sporer de meg opp i løpet av sekunder.

Jeg har nettopp vært på to dagers fotokurs. Utrolig spennende og lærerikt. Men det forundrer meg at hver gang jeg er opptatt eller borte en ettermiddag eller kveld, så blir det arrangert avskjedsfest!! Barna organiserer, lager gaver og skriver brev. Jeg har ikke ord for hva de kan komme opp med. (Det hadde vært gøy om mannen av og til bare viste en brøkdel av den kreativiteten en gang i blant.) Men det er nesten litt slitsomt noen ganger da jeg aldri kommer meg avgårde. Det må være deilig å bare kunne si hadet i døren og gi en klem av og til. Men tenk så heldig jeg er!!! Ingen vil noen gang kunne klare å vise meg den kjærligheten som barna viser meg. Jeg er den viktigste og den beste de vet om! Bare de kan få meg til å føle meg som verdens viktigste person, for det er akkurat det jeg er for dem. Jeg er så takknemlig og utrolig heldig som har 4 av dem!!!

Noen ganger føler jeg at jeg svikter i morsrollen. Det gjør så vondt å føle at jeg ikke klarer å være den jeg ønsker å være for dem. Morsrollen er utfordrende, og man lærer hele tiden. Det fins ingen oppskrift. Jeg bekymrer meg mye. Redd jeg ikke gir de nok oppmerksomhet, glede, styrke, selvtillit, omsorg osv. Redd de ikke har det greit på skolen og i barnehagen. Har de nok venner, hvordan har de det inni seg? Jeg skulle ønske jeg kunne lese tankene og kjenne følelsene deres de gangene når gutten blir stille eller jenta utagerer… for da gråter hjertet mitt i fortvilelse hvis jeg ikke klarer å forstå dem.  Når du er mamma, har du aldri tankene i fred, du tenker alltid to ganger, du tenker først for barna og så for deg.

unnamed

Når man velger å bli mamma, velger man en av de viktigste og mest givende jobbene i verden. Ingen kan klare å gjøre den perfekt, men vi kan alle prøve å gjøre vårt beste. Mammarollen har gitt meg flere utfordringer og erfaringer enn noen jobb noen gang har gitt meg, og jeg er stadig i utvikling. Det er vel ofte derfor mødre/bestemødre har så mange tanker og meninger om oppdragelse. De har erfart gjennom et langt liv. Man bør kanskje lytte litt mer til dem av og til.

Som mamma blir man også en mester i multitasking. “Mamma til fire” burde definitivt være et stort pluss på enhver CV. Det viser effektivitet og omtanke for andre i en fantastisk kombinasjon ♥

Skrevet av: Mona Lund

Når alt blir følsomt og rørende

“Jeg ble RØRT av Sabeltann! Jeg kjente jeg faktisk måtte jobbe med å ikke begynne å grine. Hvordan er det mulig? Ingenting er særlig rørende med en kritthvit mann med langt sort hår og piratene hans”

23140407_10159393448835580_1607945417_n

Å bli mamma er noe man absolutt ikke kan forberede seg på. Man kan selvfølgelig handle inn alle mulige duppeditter som forventes når man går gravid. Man kan stå å stirre på stellebordet der alt ligger så perfekt organisert. Trille litt på barnevognen som står så fint til pynt på babyrommet, og ikke minst kjenne på morgenkvalme, cravings, bevegelser i magen og en halsbrann som kommer snikende oppover halsen. Ja alle svangerskapsplagene og gledene er jo noe for seg selv.

Jeg er velsignet med to vakre sønner. Noah på snart 5 mnd og Liam på 2 år. Man kan trygt si at jeg har nok å holde fingrene i. Storebror har heldigvis kommet over sjokket av å måtte dele mamman sin med et nytt familiemeldem, men å la dem være alene i et rom er ikke aktuelt enda.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg trodde jeg kom til å bli som mor, men jeg trodde absolutt ikke at det kom til å bli så følsomt. Da mener jeg at ALT plutselig kan bli veldig følsomt og rørende. Vi bor i Kristiansand og som mange småbarnsforeldre i denne byen har vi investert i årskort i Dyreparken. To-åringen vår har fått sin elsk på Kapteinsabeltann, så denne sommeren fikk jeg oppleve å bli rørt av noe jeg faktisk syns var litt flaut. Eller egentlig er mye av det jeg blir rørt av ganske overraskende og flaut, nemlig fordi jeg ikke var særlig lett på gråten før jeg fikk barn.

Vi sto i kapteinsabeltanns verden og ventet på at showet skulle begynne. Klokken 14:00 kommer skuta til sabeltann inn med både sabeltann, langemann og resten av gjengen til kapteinen seilende hjem fra tokt. Liam står forventningsfull på brygga og venter på at skuta skal komme. Han har selvsagt lappen på øyet og pistolen i hånda, klar for å rope «hiv o’hoi». Når skuta kommer rundt svingen og sjørøversangen spilles kjenner jeg at det presser på. Jeg ble RØRT av sabeltann! Jeg kjente jeg faktisk måtte jobbe med å ikke begynne å grine. Hvordan er det mulig? Ingenting er særlig rørende med en kritthvit mann med langt sort hår og piratene hans, men å vite at dette gleder lille sønnen min på alle mulige måter gjorde hjertet mitt fullstendig overveldet av glede. Jeg klarte heldigvis ta meg sammen slik at det ikke ble altfor kleint og sang piratsangen sammen med Liam mens han vinket for harde livet til Langemann. Jeg sto der å sang med en klump i halsen mens jeg tenkte på hvor utrolig heldig jeg var.

23113711_10159393448570580_1414693484_n

Jeg har innsett at jeg har blitt en skikkelig «sippe mor». Jeg kan gråte av en reklame for melk, nyheter, TV program, av å se på Liam stå i et kor med barnehagen selvom han ikke synger engang. Det er så mye følelser med det å ha barn! For ikke å snakke om bekymringer. Har barnet mitt det bra i barnehagen? Skjønner Liam at jeg er like glad i han selvom jeg må amme og bære Noah mer enn han nå. Hvordan blir de når de blir store? Har jeg gitt nok trygghet og kjærlighet?

Det værste jeg vet er når de er syke. Senest i natt måtte vi ringe ambulansen fordi lille Noah fikk pusteproblemer og ekstreme hosteanfall. Det minnet meg om falsk krupp, noe storebror Liam har hatt endel av. Det gikk heldigvis greit, men jeg kjenner det røsker meg langt inni hjerterota når jeg ser de sliter og er syke. Men det er jo sånn en mor skal ha det. Fordi vi elsker barna våre så mye at det faktisk gjør vondt til tider. Vi ofrer søvn, måltider, dobesøk og sosiale sammenkomster for de små om de skulle trenge det. Vi gjør det uten å nøle, ja selvom vi til tider kan føle oss som noen zombier. Vi kan holde på å sprekke av irritasjon noen ganger, samtidig som man syns de er søte der de ligger å trasser. Jo mer jeg erfarer hva mammarollen innebærer, jo mer takknemlig blir jeg til MIN MAMMA 💕

Skrevet av: Eirin Langåker

Lik Strømmestiftelsen på Facebook, og legg igjen en kommentar under innlegget om morshjerter.no. Du er da med i trekningen av en “MAMMA”-poster fra Pictureit.no.

Mammaer

miriam bildeSta. Bestemt. Egen. Humørsyk. Opp og ned. Frem og tilbake. En ekte «drittunge», eller «dridonge» som mi seiår der æ kåmmår fra. Sånn har jeg vært hele livet. Helt til nå. Selv føler jeg at jeg er på bedringens vei, men det er godt mulig at mamma er uenig i det. Jeg får stadig høre at jeg ligner på henne. På mamma. Verdens fineste mamma. Mamma er også sta. Mamma er også bestemt og humørsyk, og minst like opp og ned og frem og tilbake som meg. Men mamma er ikke egen. Mamma setter alltid meg foran seg selv. Så lenge jeg kan huske, har mamma satt meg først. Bortsett fra den ene gangen da hun latet som om hun var lei seg, et forsøk på å overtale meg til å gi henne det lille, gule målebåndet mitt. Det ville hun så gjerne ha på nøkkelknippe sitt, så hun kunne måle ting når det trengtes. Mamma fikk målebåndet av meg. Ikke at hun trengte det. Mamma kan nemlig måle med fingrene. Fra mammas tommeltupp til lillefingertupp er det 15 cm. 15, 30, 45. Sånn har mamma fiksa ting så lenge jeg kan huske. Mamma kan alt. Hun kan lage masker av pappesker, leker av grønnsaker og male de fineste bildene. Men det hun er best på er å være glad i meg. Å passe på meg, være god mot meg og trøste meg. Mamma er alltid der når jeg trenger henne, og det har hun alltid vært. Tenk at jeg er så heldig som har en mamma.

Jeg er faktisk enda mer heldig. Jeg har én til. En bonusmamma. Mammaen til søstrene mine. Hun har vært der for meg siden jeg var 5 år. Det er nesten like lenge som alltid. Hun har mye lengre ben enn mamma, så antagelig har hun 17 cm mellom tommeltupp og lillefingertupp. Det er mye vanskeligere å regne med 17 cm. Men selv om hun kanskje ikke er like god som mamma til å måle med fingrene, kanskje generelt ikke like god med hendene (les: klipp og lim etc), er hun likevel like god. Akkurat som mamma – er hun også verdens beste mamma for søstrene mine. Og verdens beste bonusmamma for meg og min bror.

Min familie er veldig heldige som har mulighet til å være sammen, hjelpe hverandre og vise at vi er glad i hverandre. Min familie er heldige som bor i Norge. Selv om jeg bestandig har vært sta og en stor utfordring for mamma og bonusmamma, har mødre i Norge helt andre utfordringer enn mødre i andre deler av verden. Som mammaen Agni. Hun er en mamma som er så fattig at hun er redd datteren hennes ikke vil overleve hos henne. Så når en tilsynelatende snill mann kommer og tilbyr datteren en trygg jobb og mat nok til å overleve, så selger Agni datteren sin for like mye som jeg gir for en brukt iPhone. Fordi hun ønsker å gjøre livet bedre for det kjæreste hun har, selv om det vil koste henne hjertet. Agni vet ikke at mannen vil ta med datteren hennes til et bordell der hun vil måtte ha opp mot 25 mannlige kunder hver dag. Med en jobb og en inntekt hadde ikke Agni trengt å selge datteren sin. Les mer om hvordan du kan hjelpe på strømmestiftelsen.no, slik at flere barn kan ha mammaen sin hos seg – slik som jeg har.

Stor klem til mamma Elsa, bonusmamma Marit, og alle andre mødre i hele verden.

Av: Miriam Myrthel Pedersen, datter og bonusdatter.